Kapital-Arbeid En revisjon

Jeg var den siste som kom inn, og den siste som gikk ut av mitt kull på Norges Handelshøyskole NHH i Bergen.

Men i ettertid har jeg hatt veldig stor glede av fagene jeg den gang hadde. Spesielt samfunnsøkonomi, økonomisk historie, markedsføring og informasjonsteknologi. Ja, til og med matte har jeg oppdaget noen gleder ved etterhvert selv om jeg den gang opplevde faget som et sammenhengende mareritt.

Idèer og visjoner

Spinning Jenny var en oppfinnelse som gikk på bekostning av eksisterende arbeidsplasser. Spinning Jenny tok livsgrunnlaget bort fra spinnerskene først og fremst i daværende England men senere over hele verden. Symbolsk sett men kanskje også reelt var oppfinnelsen et viktig element i det vi kaller den industrielle revolusjon på slutten av 1700 tallet.

Uber går i dag på bekostning av taxi- arbeidsplasser over hele verden.

Begge var og er omstridt og til dels forhatt av av hele yrkesgrupper.

Begge ble og blir forsøkt stoppet av establishment.

Begge har gitt og antas å gi store fordeler for mennesker over hele verden.

Spinning Jenny har vel til syvende og sist skapt utrolig mange flere arbeidsplasser enn de som ble overflødige. Den viktigste effekten er vel likevel at den gav mennesker over hele verden mulighet til å skaffe seg klær uten altfor store kostnader. Kvinner over hele verden kunne være med på eksempelvis innhøsting av korn i stedet for å bruke all sin tid på å lage klær til vinteren. En annen effekt som kanskje ikke er så samfunnsnyttig er at alle mennesker i dag kan realisere seg selv gjennom klær og mote.

Fordelene med Uber er mer uoversiktlige fordi tjenesten mange steder ikke får lov å utvikle seg. Mange mener at en slik tjeneste vil ha store miljøfordeler og ville kunne revolusjonere persontransport kanskje spesielt utenfor byer hvor kollektive tilbud er svært begrenset. På denne måten ville det kunne bli langt flere arbeidsplasser enn dagens taxinæring fordi transporttjenesten blir gjort mer tilgjengelig både økonomisk og praktisk.

Den viktigste prinsipielle forskjellen mellom de to er tid (ca 250 år).

Av andre viktige forskjeller er anvendelsesområde. Den ene har med produksjon av klær mens den andre har med transport å gjøre.

Begge er løsninger som indirekte er til stor fordel for mennesker. Begge krever at noen gjør jobben ferdig. Ingen kunne ta på seg klær laget ved hjelp av Spinning Jenny. Ingen kan transporteres av Uber. Begge oppfinnelsene fordrer og legger grunnlag for arbeidsintensive virksomheter.

«Sumpa i Oslo» Vitalisering

Ett bilde av det norske samfunnet som begynner å avtegne seg ganske tydelig for mange er SENTRALISERING. Sentralisering av beslutninger er fremtredende. Mediene skriver at politikerne bør gjøre det og det, men ikke det. Offentlige bedrifter og institusjoner forventes å løse alt. Nøkkelen er igjen politikerne både på stats- og kommunalt nivå . Det virker som mange venter på noe som burde skje. Politikere og byråkrater (og mange bedriftsledere) fungerer som flaskehalser som hindrer realisering av muligheter. Det trengs desentralisering. Vi snakker om virkelig desentralisering ikke bare flytte en og annen statsbedrift eller etat ut av Oslo. Både kapital og beslutningsmakt er i dag sentralisert. Selvsagt fins nyanser men det er det store bildet.

Nøkkelen til en slik desentralisering ligger etter min mening på 2 plan.

  1. La kapital og verdier i stor grad bli igjen der det skapes. Nemlig i bedriftene og hos folk enten de bor i Oslo eller Sogndal.
  2. Politikerne må erkjenne og forstå at de er en flaskehals. For å si det litt frekt. De er problemet og ikke en potensiell løsning på problemet. De snakker ikke MED hverandre men TIL hverandre. De snakker ikke MED velgere men TIL velgerne. Det første problemet skyldes at de konkurrerer om å være en del av establishment. Det andre skyldes flaskehalsproblemet. De har ikke kapasitet til å snakke med alle.

Virkeliggjøring av punkt 1 vil vitalisere liv og virksomhet der folk er. Det er overskudd som gir evne, vilje og fantasi  til å realisere nye muligheter. Dette gjelder enten i en bedrift eller hos et menneske.

En erkjennelse som i punkt 2 ville føre til at politikerne uansett parti ville konkurrere om å la være å være flaskehals. Jeg overlater til politikerne å finne ut hva det innebærer.  Noen av dem ville uansett beholde jobben da jeg ikke foreslår å legge ned Stortinget.

PS! Hvis noen tror jeg er tilhenger av Trump tar de feil. Han er for ufin og dårlig oppdratt til det. Noe har han rett i likevel.

Nærmest virkeligheten

Vanlige forbrukere (det er oss alle) kjenner hvor skoen trykker. Gjennom det daglige liv enten det er på jobben, i fritiden eller vårt aktive liv ellers ser vi problemer og muligheter og mange har også lyst til å gjøre noe med det. Helst vil man gjøre noe så fort som mulig men det er da vi møter barrierene.

Negativ holdning til endringer og nye måter å gjøre ting på er utbredt. Selgere og kremmere er liksom ikke noe positivt selv om de må til for å fremme nye idèer. Å jobbe og arbeide blir sett på som et nødvendig onde i hvert fall hvis det ikke er som leder eller noe annet fint. Ungdom med innsats og gode resultater på skolen blir mobbet. Mulighetsorientering blir i bakgrunnen til fordel for problemorientering.

Det er mye diskusjon om skatt i disse dager. Den ene modellen mer komplisert enn andre blir lansert. Noen mener at «kaken» kan bli større hvis …… Andre mener at ting må være rettferdig og lanserer den ene modellen mer komplisert enn den andre.  Men hovedspørsmålet som man  diskuterer sjeldnere er hva skattepengene skal brukes til og hvordan de skal brukes. Det snakkes heller ikke så mye om hvorfor ressursene må innom de offentlige kassene først for så å anvendes til ulike formål. Det kan tenkes at landets innbyggere og bedrifter kunne bli mer inspirert til å løse både den ene og andre utfordringen hvis man hadde overskudd og ressurser til det. Under slike rammebetingelser ville evner og muligheter for visjonære og kreative løsninger ha økt betydelig.

Selvsagt finnes tilbøyeligheten til å kjøpe Ferrari men den finnes likevel uansett. Nøkkelen er tillit i samfunnet. Toleransen for at noen kjøper Ferrari er større hvis man vet at noen har skapt samfunnsnyttige, etisk solide, kanskje miljøvennlige, ærlige og åpne bedrifter. En flott bil finansiert med kreative søknader til IN eller NAV kanskje kombinert med unndragelse av skatt og litt lure avtaler med både den ene og andre står ikke så høyt i kurs.

Finanskapital

Investorer

Mange investorer liker å bygge. Ofte er det slik man erhverver kapital. Eiendomsinvestering og eiendomsutvikling har vel vært det gjeveste de siste årene. Skatt, mulighet for belåning og lav rente er en del av motivasjonen. Investering i annen realkapital og det mange kaller duppeditter er også populært. Det er konkret, visuelt og lett å se verdien av.

Journalister liker å skrive om det andre skriver om. Investorer liker å investere i det andre investerer i.

Det sies at Carnegie, verdens den gang rikeste mann, gikk sin morgentur i New York i slutten av 1920 årene. Han stoppet for å pusse skoene hos en liten gutt. Han spurte gutten hva han gjorde med pengene han tjente. Jeg kjøper aksjer på børsen svarte gutten. Carnegie gikk og solgte alle aksjene han hadde. Like etter kom krakket på børsen i 1929.

Investorer er det mange av virker det som. Det er ihvertfall mye penger i omløp. Mange investorer er hyggelige og imøtekommende. De har imidlertid også dårlig tid til tross for at deres tid i motsetning til gründere som regel er finansiert. Det kan virke som et paradoks at investorer synes å ha mindre tid til rådighet enn gründere. Hvem har mest å tilby? Gründeren som kanskje har investert år av sin tid på et prosjekt eller investoren som leter etter avkastning på sin kapital.

Innovasjon Norge

Innovasjon Norge sier i et innlegg i sommer at ca 2% av de som søker om finansiering hos dem oppnår det. Det betyr at 98% av de som søker ikke oppnår noen ting. Mange søker ikke fordi de ikke har tid til det. Dette er sløsing med tid. Svært dyrebar tid. Er det noe gründere ikke har, er det tid. Mange gründere har ikke lønn eller inntekt mens de investerer tid i sine prosjekter. Hvis de har, så får de det hvis de har kunder. Noen gründere har det. Men de kan ikke jobbe med kunder (les få lønn) hvis de bruker tid på IN. Derfor fungerer IN som en ugjennomtrengelig flaskehals som få kommer igjennom.

Men det skal også sies at ikke alle gründere er gründere. Noen er bare IN ryttere.

Pitchekonkurranser som er blitt veldig populært nå for tiden, fungerer litt på samme måten. Du skal bruke masse tid på å bli god (helt perfekt) på noe som mange gründere misliker sterkt eller kanskje ikke er noe flinke til. Kommunikasjon. Dette er også sløsing med gründeres tid.

Banker

Den klassiske opprinnelsen til bankene var samarbeid med entreprenører, gründere og investorer ellers. Slik har det vært i hundrevis av år siden Firenze i middelalderen. Umerkelig har avstanden mellom banker og aktivitetene i samfunnet ellers blitt større. Finans og kapitalmarkeder er blitt en egen selvstendig verden. Det er ikke bare nedleggelsen av filialer som er årsaken til det. På en måte er vel dette et SYMPTOM på denne økningen i avstand.

Jeg snakket med en bankmann om finansiering for min bedrift for lenge siden. «Da må du nok gå til Innovasjon Norge, det er de som driver med slikt!» var svaret. Jeg kom med et tilleggsspørsmål. «Hva om banken kunne etablere samarbeidet med IN og i tillegg kunne banken også ha et samarbeid med mange investorer.»

I gamle dager var det jo slik at bankene hadde god kontaktflate med innbyggere og boligeiere og dermed også gründere. Fremdeles har vel bankene også en bra kontaktflate med investorer. Man skulle anta veldig bra.

Noen av oss er av den mening at det er i dette tverrsnittet bankyrket skulle ligge.

Industrialisering

Ungdommen vår

Vi skulle gjøre helgehandel på Rema 1000 og trengte hjelp om prisen på brød. Strålende og blid hjelp fikk vi av en meget ung jente i kassen. Etter en lang handlerunde i butikken kom vi tilbake til jenta i kassen. Fremdeles like blid og hjelpsom. Vi hadde mye varer i handlevognen og sa. «Du skjønner vår datter skal ha 18 års lag imorgen.» «Heter hun Andrea?» spurte hun. » Du skjønner jeg skal i det selskapet.» Vi lo alle sammen.

Vi tenkte at dette var en veltilpasset og flink jente og snakket om det med vår datter da vi kom hjem. Hun droppet ut av skolen allerede på ungdomsskolen men ja det er en super jente, fortalte vår datter til oss. Vi snakket om det etterpå. Dette er en jente med bein i nesa og evne til å ta beslutninger var vi enige om.

Undertegnede driver en bedrift. Vi har èn hovedutfordring. Vi trenger å bygge ut arbeidskapasiteten. Bedriften er meget arbeidsintensiv som syfabrikkene i Bangladesh. Den er også meget kunnskapsbasert. Det handler om å utnytte teknologi og ikke bare lage den.

Unge mennesker kan spille en rolle i bedriften men det vil ta tid. Lære på jobben ville ha vært et godt alternativ. Men ikke bare det. Det ville også trenges mye annen kunnskap. Bred kunnskap. Utfordringen er å få folk i gang å lære og produsere og gjøre nytte for kundene.

Det er helt klart mulig å definere oppgaver som «junioroppgaver». Tjenestene mot kunder er differensierbare for å bruke et fint ord.

Nøkkelen til dette er det gamle gode begrepet lærlinger.

Politikerne bestemte i Reform 97 å oppbevare ungdommen på et trygt og godt sted. I skolen. Der skulle man lære masse og komme ut i andre enden som ferdig utlært arbeidskraft etter videregående og høyskole /universitet.Veldig mange ungdommer oppfatter at det er noe som er galt. Skal man være i et beskyttet, dels kunstig laboratorium, så lenge uten å få testet noe ute i det virkelige liv.

Vi bodde og drev bedriften i Sveits noen år. Der har de organisert utdanning på en ganske annen måte. Jeg skal ikke si noe om det her men vår andre datter på 14 år har venner i Sveits. De snakker nå om «Lehrstelle». Altså en kombinasjon av skole og arbeidsliv. Ikke bare for å bli snekker eller rørlegger, men alt. Sveits blir jevnt og trutt fremstilt som et av verdens lykkeligste og mest innovative land i verden. De har ikke olje i Sveits.

Eksempler på arbeidsintensive virksomheter og yrker i Norge er mye næringsmiddelproduksjon: fisk, kjøtt og annet. Mye av dette må skje nær kunden. Lenge har det imidlertid pågått en prosess mot at dette også blir mer og mer kapitalintensivt. Roboter og datamaskiner kan spille (og spiller allerede) en stor rolle også i arbeidsintensive og kunnskapsbaserte virksomheter. Vi hører om at også leger og advokater etter hvert må tilpasse seg en ny virkelighet.

Et kanskje uvanlig eksempel på arbeidsintensiv virksomhet  ellers er salgsyrket. Deler av dette kan også automatiseres. Et moderne CRM system er egentlig et langt skritt i en slik retning. Likevel er salgsyrket i meget stor grad  så unikt og avhengig av omgivelser at det vanskelig lar seg automatisere. Men også det yrket vil tilpasses en ny virkelighet.

Dette området av norsk arbeidsliv vil i veldig stor grad være preget av og avhengig av kvalitet på områder som informasjonsinnhenting, bearbeiding, tolkning og moderne kommunikasjon. Det er der ungdommen kommer inn i bildet og kan utgjøre en ekstremt god tilførsel til norsk næringsliv. Men ungdommen må forberedes på næringslivets krav og ønsker tidlig.

Det er mange årsaker til at ting ikke blir noe av. Som oftest er en idè eller visjon ikke bærekraftig i seg selv eller opphavsmannen eller kvinnen har ikke den riktige lidenskapen eller utholdenheten til å gjennomføre.

Det er imidlertid også andre hindringer som finansiering som ikke fins eller som ikke finner veien til prosjektet. Dette kan ha med kultur og innsikt å gjøre. Det kan også være andre hindringer f.eks. politiske. Uten at jeg vet det, kan mange «Spinning Jennier» ha møtt tilsvarende motforestillinger i mange land som Uber har møtt i Norge. Dette kan hindre utviklingen i et land ved at vitaliteten i nærings- og arbeidsliv forvitrer. Selvfølgelig er det en viktig oppgave for prosjekteiere å forstå politikk og finne gode løsninger slik at noe blir gjennomført tross motstand. Således har ikke Uber vært flinke nok i Norge.

Den største hindringen for å bringe prosjekter videre er nok formalia, byråkrati og alle de andre utenforliggende oppgavene som ikke har med hverken kunder eller produkt å gjøre. Et enkeltmannsforetak eller lite aksjeselskap står overfor mange av de samme kravene som større firmaer.

Det er nesten en heltidsjobb å sørge for regnskap og rapportering til myndigheter. Arbeidsgiveravgift, MVA og skatt. Søknader og godkjennelser om både det ene og andre. Arbeidsmiljøloven og andre tilsynslover krever sitt. Mange av disse lovene er fornuftige og bør ha livets rett men de skal følges også av enkeltmannsforetaket. Data og IT krever svært mye fordi man må gjøre alt selv. En umenneskelig oppgave, men det er mange som gjør det likevel utrolig nok.

Drømmen

Jeg har prøvd å dele noen observasjoner og betraktninger om det å oppdage nye muligheter. Hvordan omgivelser kan virke stimulerende eller hemmende på mulighetene for realisering. Hvordan skal ressurser finne gode prosjekter og hva som skal til for at ting skal bli realitet. Grunnen til at jeg har prøvd å sette dette i et samfunnsperspektiv er at jeg er overbevist om at bedrifter er samfunnsinstitusjoner.

Drømmen er å bygge bedrifter som er solide samfunnsinstitusjoner. Basert på gode idèer som er forankret i  menneskers hverdagsliv. Menneskers forventninger til livet både på kort og  mye lengre sikt. Menneskers angst og frykt men også hva de mener og tror gir lykke for seg og den verden de er en del av. Omgivelsenes forståelse av en idè er ofte større i nære forhold. Nærhet og tillit går hånd i hånd.  Ressurser vil finne veien til de gode løsningene fordi de finnes og er ønsket blant dem som forstår hvilken sammenheng de skal inngå i. Hindringene og barrierene vil reduseres i en felles interesse. Vann som faller ned på fjellet vil finne veien til havet.  Strømmen av idèer og visjoner kan også finne veier gjennom tiden og samfunnet frem til realisering på samme måten. Minste motstands vei men på en måte som gagner men ikke ødelegger.